Bøker på engelsk

Engelskspråklege bøker for Askøy vgs.

Nokre av dei engelskpråklege bøkene vi har på Askøy vgs. De finn fleire her, og lista blir stadig lengre.

Typography

Slik kan også dikt presenterast

Tusen takk til Hege sin “Mammaen og havet

Hvis jeg blir / If I stay

Mia er 17 år og bur i ein liten by i Oregon. Ho er ein dyktig cellist og har nett tatt opptaksprøven til prestisjetunge Juilliard School. Elles er ho kjæraste med punkrockaren Adam, besteveninne med Kim og svært glad i familien sin. På ein køyretur blir bilen til familien påkøyrd av ein større bil og foreldra døyr på staden. Mia og broren blir sendt på sjukehus og Mia blir sendt vidare med luftambulanse til Portland utan å få vite korleis det går med broren. Medan ho ligg i koma ser ho seg sjølv, besteforeldra, andre slektningar, venner, Kim, Adam og alle andre på sjukehuset utanfrå. Ho svevar mellom liv og død og ei av sjukepleiarane seier til besteforeldra at det er opp til Mia sjølv om ho kjem til å overleve. Det er Mia som må bestemme seg.

Og det er mykje for Mia å tenke over medan ho bestemmer seg. Ho ser tilbake på livet sitt og korleis det var, og tenkjer på korleis livet vil bli dersom ho blir. Ho tenker og på korleis livet vil bli for dei ho etterlet dersom ho bestemmer seg for å dø. Ein skulle tru at det lett vart uoversiktleg når boka hoppar fram og tilbake i tid, men forfattaren har konsekvent omtalt hendingar før ulykka i fortid og det som skjer med Mia undervegs i døgnet etter ulykka i notid, så det blir aldri noko problem å halde orden på tidslinja.

Dette kunne fort blitt ei veldig trist og lei bok, men det er det ikkje. Mia sitt liv fram til ulykka blir skildra med varme og humor. Det er også kjekt å lese om ein tenåring som har eit godt forhold til foreldra sine og faktisk likar å tilbringe tid med dei og lillebroren. Eg set og pris på at ulykka og døden blir så nøkternt skildra. Her er ingen himmel som ventar eller englar som rådar Mia i den avgjerda ho må ta, det er kun ho som bestemmer.

Mia sine refleksjonar fungerer bra for meg, men innimellom syns eg ho blir litt for reflektert og moden for sine 17 år.  Eg las den engelske utgåva av boka og syns språket var greit og passande til hovudpersonen og forteljinga, eg har ikkje lest omsetjinga så eg kan ikkje sei noko om korleis språket er i den norske utgåva. Alt i alt syns eg at det er ei veldig god ungdomsbok som likevel ikkje er heilt god nok til ein toppkarakter.

Det er mange andre som har blogga om denne boka sidan den har vore med i ein bokbloggturne. Under finn du ei liste med lenker til nokre av bokbloggarane som har vore med på turneen og til nokre andre som ikkje har vore med på turneen:

Den 4.parallell – Lasarusfenomenet

Lasarusfenomenet er ei spennande bok!

Norske Emma bur i Nevada i USA der far hennar forskar på kvantefysikk. Saman med foreldra og lillebroren sin dra ho på besøk til Dinosaur National Monument. På parkeringsplassen tl besøkssenteret kjenner Emma at noko er galt, at det er noko ho ikkje heilt kan hugse. Det neste Emma opplever er å vakne frå koma på sjukehuset og få beskjed om at foreldra er døde i ei bilulykke. Ettersom dagane går blir Emma reddare og reddare…onkel Harry oppfører seg rart, Hillary Clinton er president til tross for at Emma er sikker på at det var Barack Obama som blei valgt, besteveninna hennar vil ikkje kjennast ved henne, lillebroren kan ikkje lenger snakke og oppfører seg også ganske rart, og tydeligvis er det fleire grupper av folk som er ute etter henne. Kva er det eigentleg for kvantefysikk faren hennar har forska på?

Lasarusfenomenet er første boka i ein serie som ifølge forfattaren er planlagt til å bestå av 4 bøker. Den neste kjem i løpet av våren 2010 og skal heite Carrington-katastrofen.

Boka er rask og grei å lese og er som sagt veldig spennande. Her er det både ytre action med slåsskampar, skyting, biljakter og hemmelege agentar, men endå spennande er det igrunne å følge med på Emma si jakt på seg sjølv og sine eigne minne.

Forfattar Kjetil Johnsen sin blogg.

Dette syns andre om boka:

Veien / The Road av Cormac McCarthy

Av og til får ein følelsen av å bli hypnotisert av ei bok, og det var det som skjedde då eg begynte å lese The Road (Veien) av Cormac McCarthy.

Eg utsette lesinga av denne boka fordi eg visste at det var ein historie om ein far og sonen hans på vandring gjennom eit landskap lagt aude av ein eller annan type verdsompennande katastrofe, truleg ein krig. Eg rekna derfor med at det kom til å vere ein veldig trist historie. Og det er det. Men det er og slik ein intens, vakker trist historie. Ein historie om kjærleik mellom far og son, om kampen for å overleve mot alle odds, og merkeleg nok også ein historie om håp. Eg vil ikkje sei alt for mykje om handlinga i boka, men fleire av dei det er lenka til lenger nede på sida seier meir om det.

Språkleg er det også ei vakker bok. Korte setningar utan unødvendige innslag gjer at alt blir veldig intenst, det er for eksempel sjeldan at eg har opplevd redsle skildra så intenst med såpass få ord. Eg las den engelske utgåva og til tross for enkle setningar så fekk eg gleda av å måtte slå opp i ordboka for å finne tydinga av eit par ord. Det er berre å innrømme det, eg er så nerdete at eg syns slikt er gøy. Den norske omsetjinga har også fått godord, og Askøy vgs. har den på både norsk og engelsk. Boka har mellom anna vunne Pulitzerprisen for skjønnlitteratur 2007 og er også filma.

Les, les!

Dette syns andre om Veien:

Klokkemakeren

Klokkemakeren av Gert Nygårdshaug

Det ligg ein liten fredeleg, namnlaus landsby i eit namnlaust land. På markene rundt landsbyen beitar husdyr på det som tidlegare var kornåkrar. I eit koseleg hus nett utanfor landsbyen bur urmakar Melkior Mussenden og kona Mathilde. Dei lever eit regelmessig liv der timane blir markert av Mussenden sine 49 veggur.  Men, Mussenden har fått eit rart brev.

Ei natt dukkar det opp eit digert hol i bakken der landsbykyrkja stod, og landskapet rundt er også litt forandra. Militæret dukkar opp, forholdet til nabolandet blir forverra og landet sine “mektige allierte” (som også er nabolandet sine mektige allierte) kjem for å hjelpe til. Det mest foruroligande er at tida byrjar å oppføre seg merkeleg, alle i landsbyen blir isolert i sine eigne tidsbobler. Dei kan kommunisere når dei treffes, men alle si tid oppfører seg forskjellig.

Det blir Mussenden si oppgåve å bygge klokka som får tida tilbake i rute. Og for at han skal klare det må vi innom god mat, god vin, mange typar kalendre, religion, filosofi, landbrukspolitikk, vennskap, kjærleik og elektriske gjerde.

Det tok meg kort tid å bli vant til at Gert Nygårdshaug unngår punktum så mykje han kan, det hjelper sjølvsagt at han er glad i komma og semikolon, og etterkvart blei eg veldig glad i Melkior, Mathilde og deira lille landsby. Grunnen til at berre gav den ein 4′ar var at eg syns at ei bok der TID er så viktig skulle brukt meir tid på tidssystem og slikt og latt meg som lesar lære meir om det. Det blei littegrann for lettvint. Men, uansett så er dette ein veldig lesverdig historie, og ein historie som er lett å lese.

Dette syns andre om boka.

Tsjernobylfortellinger

Ingrid Storholmen og søstrene hennar var ute og leikte den vårdagen i 1986 då regnet førte med seg Cesium 137 frå Tsjernobyl til Midt-Norge. Begge søstrene har seinare måtte fjerne skjoldbruskkjertelen. Tekstane i denne boka blei til i 2001/2002, før og etter ei tomånaders lang reise til Ukraina og Kviterussland, men blei først til bok i 2009. Utgivelsen er ein direkte reaksjonen på notidas diskusjon der ein byrjar å sjå kjernekraft som eit miljøvennlig alternativ til kraftverk som produserer co2.

Tsjernobyl ligg i Ukraina nær grensa til Kviterussland. Ulykka er den største kjernekraftulykka i verda fram til no og du kan finne meir om den i Store Norske Leksikon og Wikipedia.

Tsjernobylfortellinger er ei blanding av fakta og fiksjon med eit lite faktaavsnitt fremst i kvart kapittel. Det som står sentralt er likevel formidlinga om korleis det var og er, korleis det følest. Tekstane er korte og fragmenterte, vi blir berre litt kjent med kvar av dei mange personane som opptrer i teksten, men dei har alle til felles at dei var på eller nær kjernekraftanlegget då ulykka skjedde. Det er ein viss progresjon i forteljingane, i byrjinga av boka er det øyeblikksbilde frå då ulykka skjedde medan tekstane lenger bak handlar om tida etter ulykka, gjerne med tilbakeskuing til tida før, under og nett etter ulykka. Personane vi treffer er alle fiktive, men kunne like godt vere virkelige. Det er tragiske tekstar om tap, redsel, sjukdom, sakn, avmakt, kamp og død. Tsjernobyl er noko som ingen blir ferdig med sjølv om dei har flytta langt vekk, det er alltid med dei.

Tekstane er prosatekstar, men det er lett å sjå at Ingrid Storholmen først og fremst er lyrikar. Språket er poetisk, med rytme, gjentakingar og pausar.

Også bokomslaget har eit bodskap, her blir strålinga frå Tsjernobyl framstilt som eit gyldent regn over Europa og som kvitglødande over Tsjernobyl og nærområda.

Eg likte boka veldig godt og har gitt den ein 5′ar, men har ein liten minus. Etterkvart blir stemmene litt for like, alt er så håplaust både for dei som gjennomlevde ulykka som vaksne og for dei som kom til etterpå. Boka stoppar akkurat tidsnok til at eg framleis blir berørt, men eg kjenner at nok er nok.

Boka blei nominert til Brageprisen 2009 og er nominert til Ungdommens Kritikerpris 2009/2010.

Meir om boka og kva andre syns om den:

Min døde mann

Min døde mann av Arne Lygre er ei av bøkene som er nominert til Ungdommens kritikerpris 2009/2010.

Boka sin anonyme forteljar er ein gift mann med barn som har ein lengsel etter ein mann, etter uforpliktande møte og elskov. Men det viser seg at desse møta ikkje blir så uforpliktande likevel.

Det er mest hovudforteljaren si stemme vi høyrer men andre får og komme til. Delvis som indre monologar frå menn han møter eller menn han tenker på ,og delvis som replikkar i dialogar. Felles for alle stemmene/mennene er at dei ikkje utan vidare kan/klarar/vågar leve som opne homofile og dei to som har komt ut som homofile har opplevd avvisning frå foreldra sine.

Språket er nydeleg.

Så kvifor berre ein 4′ar? Her er det lesaren som kjem inn. For det første så er eg nok meir glad i handlingsdrevne forteljingar enn i denne typen forteljingar med masse indre monolog der framdrifta kun er på grunn av språket, og for det andre så blir eg så irritert på denne vinglete hovudpersonen som bedreg både kona, borna, elskaren/elskarane og seg sjølv. Det blir alt for mykje av det min kjæreste kallar for “relasjonelt tull”. Slik sett minner “Min døde mann” meg om ein tv-såpeserie (berre med mykje betre språk enn slike vanlegvis har) og det har eg ikkje tålmodighet til.

Konklusjon – det vakre og gjennomførte språket gjer at boka er verd å lese uansett, men sjølve forteljinga trekker den ned til ein 4′ar for meg. Det er aldri noko godt teikn når eg ikkje syns det minste synd på nokon som mistar sin kjære på ein tragisk måte.

Dette syns andre om boka: